Ikke akkurat queen of the Rullestol.

Gram i hu (hva betyr gram?) har jeg innsett at størrelsen på overarmene mine er i ferd med å bli et problem. Og ikke fordi det er for langt rundt, for å si det sånn... Det vil si - jeg har i lang tid vært oppmerksom på at jeg ikke er den sterkeste kniven i skuffen, men jeg har klart meg bra. Jeg har ikke latt det få styring i livet mitt.

Jeg sitter her alldeles mørbanka i armer og skuldre, etter pinlig lite strev. Det virket i hvertfall ikke så ille mens jeg holdt på. I går var jeg nemlig med på rullestolteknikk-gruppe på jobben.Det er egentlig for pasienter i rullestol, men jeg er for tida innmari gira på å prøve det pasientene gjør sjøl. De skal jo ikke ha all moroa, lissom! (Nei da. Men da vet jeg hvor tunge øvelsene er, hvordan det kjennes, hvilke muskler jeg bruker osv.)

Jeg ble selvfølgelig ivrig, særlig da vi skulle lære å kjøre i nedoverbakke på bare bakhjulene (Noe som også innebar tilsvarende oppoverbakker etterpå). Jeg hadde ikke lært vippepunkt ennå (balansere på bakhjulene, fortrinnsvis uten å dette på bakhodet), så det gikk ikke så veldig bra, dog litt bedre fjerde gang enn første gang. Pasientene cruisa nedover som om de ikke skulle gjort annet. Flere av dem kjørte også opp og ned trapp, men jeg trur jeg må jobbe litt mer med vippepunket og overarmene mine før jeg våger meg på det. Vel - pasientene mine slår meg ned i støvlene, men nå har jeg i hvert fall vippepunktet inne. Har ikke stålkontroll, men jeg greier det!

Litt selvtillit i hverdagen er ikke dumt, for i dag ble jeg nok en gang slått ned i støvlene av en pasient. Vi hadde dips-konkurranse (løfte og senke seg mellom to stenger) , og jeg sleit som en veskehund. Han var fornøyd; jeg litt mer innbitt oppmuntrende. Nei, dette kan ikke fortsette. Prosjekt armer er i gang. Hvis fremgang mot formodning skulle oppstå, skal jeg si fra

Barne - TV

Oooo. Jeg fant noen deilige linker. Når jeg først er inne i barndommens verden og sånn:

Streken: http://www.youtube.com/watch?v=-QxkipQ0duM

Gullars stjeler kake: http://www.youtube.com/watch?v=DhJfkDFsBJc

Fragglene: http://www.youtube.com/watch?v=nErtWQb98ho

Colargol: http://www.youtube.com/watch?v=2nEwKbv5aBk

Barnetv-intro, julen 1987: http://www.youtube.com/watch?v=T4cEiFslo6U

Portveien-intro m/nydelig hallodame: http://www.youtube.com/watch?v=0JCRVhI7oNI

Barndommens unødvendige minner

Mmm. Lørdag. Solen skinner, pysjbuksa er på, og det ligger nok en gang en bakfull mann på sofaen i stua (Ja: på den sofaen som jeg nettopp har vasket trekket på...) Med andre ord: Alt er i sin skjønneste orden.
Selv om det ikke er så lenge siden sist jeg var her inne, føler jeg tiden er inne til en nytt innlegg. Det er grenser for hvor lenge Orlando Bloom kan være det første folk ser på bloggen min.
Siden sist har jeg hatt en nydelig uke. Folka på jobben har ennå ikke oppdaga at jeg egentlig ikke kan noe, og i går hadde jeg min første behandling fra ende til annen, helt alene. Det gikk bra! Hadde en C7-skadet (ingen funksjon ca fra armhulen og ned) bl.a. oppe på alle fire med armhevninger. Det er bare så utrolig at det faktisk går an. Ellers plasker jeg rundt i varmtvannsbasseng, dilter etter veilederen min, eller prøver å få dreisen på datasystemet.

Nytt av uka er også at jeg har begynt på Pilates. Irene instruerer, og Anne-Kathrine, Julia og jeg blir spreke. Skikkelig fit lissom. Jeg har tro og forventning til opplegget. Ikke på samme måte som til Gud, men på en fornuftig, jordisk måte. Pilatesen kan antakelig ikke hindre at Merkur faller i hodet på meg (hvis det skulle finne på å skje), men jeg kan bli spart for prolapser og betennelser både her og der. Å ligge med Merkur i hodet med eller uten prolaps utgjør kanskje ikke den store forskjellen, men jeg velger allikevel det siste. Det er en prinsippsak.

Til slutt: Dagens liste:

DETTE HUSKER JEG FRA BARNDOMMEN. ANER IKKE HVORFOR.

1. Shortsen Ståle Arnesen hadde på seg i gymmen i 1. klasse.
2. Hele teksten på "Vesle Jumbo, vesle Sambo og Amandus dokkemann".
3. Sporet under de røde gummistøvlene mine (str 32) .
4. Dørene i Dragsjøen hos Doris og Harald Havdahl, ikke noe annet av hytta.
5. Hva Andreas hørte på da han vasket bilen en sommerdag i 1990 (Reidar reiser snart).
6. Hvilke sjampoer vi hadde hjemme på 80-tallet. Hvor er det blitt av Jane Helen, Respons og Timotei?
7. Et uvisst antall replikker fra Fragglene.
8. Hva Henrik fikk til 4årsdagen (en bok om pingvinen Pablo, som frøs så fælt i isødet. Han prøvde å sette en kakkelovn i igloen sin, men den smeltet. til slutt seilte både han og kakkelovnen i et badekar til syden. God bok)

Noen som har tilsvarende unyttige minner?

Tilbake til 15, bortsett fra at jeg egentlig aldri var der.

OK. Det må fram.
Jeg har bestemt meg for at denne bloggen ikke skal stille meg i et ufortjent flatterende lys; målet er et realistisk bilde. Dette blir et avsnitt i den ånd, og dermed tilsvarende pinlig. Temaet kom opp da Rachel feiret bursdag den 14., og enkelte reagerte med svært overraskede (ikke på en god måte) uttrykk. Det var da det gikk opp for meg: Dette er ikke bra. Jeg er tross alt ikke 15.

Her er saken: Når du går inn på kjøkkenet i kollektivet vil noe umiddelbart fange oppmerksomheten. Begge kjøleskap er nemlig tapetsert med menn av typen filmstjerne. Første gang jeg så det, tenkte jeg: OK, voksen dekorasjon får man si... Jeg var aldri den typen fjortis som leste TOPP og hadde New Kids on the Block fra alle vinkler på veggen. Jeg hadde små hunder, Valgjerd og Jesus. For dere som har sett jenterommet mitt i Enebakk og observert en Orlando Bloom - kalender i A3, vil jeg si til mitt forsvar: Den var julegave fra Bente. Jeg blir varm om hjertet av å se den og tenke på min gode venn som kjøper gaver til meg.

Tilbake til kjøleskapet: Min kvinnelige medkollektivbeboer var svært godt fornøyd med dekorasjonene, og jeg holdt mine prektige kommentarer for meg selv til fordel for det gode førsteinntrykket. Ettersom ukene gikk begynte en uro å trenge seg fram i meg: Hvem er disse ansiktene som møter meg hver morgen? Skaden var skjedd: Jeg var engasjert i kjøleskapsbildene.
Det som slo meg var: De er jo så gamle! Jeg mener, Johnny Depp og Brad Pitt er neppe mer enn 5 år yngre enn mamma. Bruce Willis er antakelig like gammel som mamma, og Harrison Ford er da langt over 60. Til og med Sean Connery hadde sneket seg inn, og han er eldre enn morfar. Det var da jeg bestemte meg, alvorstungt og fokusert: Skal det endelig være menn på dette kjøleskapet, så skal det være noen som jeg syns er verd å titte på.

Sånn. Der er katta ute av sekken: Jeg samler filmstjernebilder til kjøleskapet. Jeg er grunn. Jeg oppfører meg pinlig fjortisaktig. Jeg kommer ikke på noen god unnskyldning. Det aller pinligste er at Henrik stort sett greide å gjette alle jeg hadde hengt opp. Hvilket betyr at han antakelig har knepet meg i å beundre et og annet filmfjes tidligere også...

Det føles overhodet ikke bra å skulle sende dette ut på nettet, men jeg gjør det som en selvransakelsesøvelse.

Til slutt, etter å ha kastet dritt på meg selv i et utilgivelig langt innlegg, vil jeg avslutte med å henge ut noen andre. Vi skal tilbake til bursdagen til Rachel. I etterdønningene av en heftig diskusjon om hvilke kjendiser som var verdig en kjøleskapsplass, kom det fram urovekkende opplysninger blant gutta: Henrik og Ole Jakob hadde en skremmende engasjert samtale om bilder av Spice Girls og Britney i rød skinndress. Ole Johan tok allikevel kaka: Han ville gjerne ha Britney live. På kjøleskapet.

Muslimene kommer!

I formiddag var jeg og sang på et bedehus, og det var egentlig veldig hyggelig. Allikevel: litt konstruktiv kritikk kan aldri skade.

Bilde til høyre: Farlig kulturkriminell.

Da jeg skulle presentere sang 3 (Come and see), kom jeg dessverre i skade for å si: "Jeg har et veldig avslappet forhold til engelsk, og et litt mer anstrengt forhold til nynorsk. Hvis det er noen som har det omvendt, så står denne sangen i Rop Det Ut, som Kom og sjå". Etter møtet fikk jeg en tung hånd på skulderen, og et par bebrillede, alvorlige øyne 20 cm fra ansiktet.


Jeg ble ettertrykkelig advart mot å bruke for mye engelsk. Det vil nemlig føre til at den norske kulturen, som de gamle har slitt for, snart er helt borte. Det er da det skjer: Muslimene kommer til å ta over hele samfunnet. Kunne jeg ikke heller bruke de gode gamle sangboksangene?

Jeg prøvde å nikke og si meg høflig enig der det var mulig uten å lyve for mye. Jeg har jo ærlig talt ikke noe ønske om burkapåbud i Misjonssalen, men på den annen side: jeg sang jo ikke på urdu? Hm. Sang 1 og 4 var dessuten Det er vel med min sjel, og Se solens skjønne lys og prakt. Føler derfor ikke at kritikken var helt på sin plass, men greit: Jeg er forsåvidt for ytringsfrihet. Inni meg koste jeg meg med det ironiske han ikke visste: Dama han satte på plass settere faktisk en del av sin ære i å være "Sangboksangenes høye beskytter om ikke nr 1, så i hvertfall ca 42"

En anelse negativitet.

Det slår meg at de fleste blogger har et overveiende positivt preg. Jeg får servert andres humoristiske skråblikk på livets opp- og nedturer, og joda, jeg liker det. Men det er vel også det som ofte er meningen: Kom og se hvor morsom og positiv jeg er! Lik meg! Jeg sier ikke at dette er dårlige motiv for å skrive blogg. Jeg kan til og med innrømme at jeg mer eller mindre bevisst har vært innom båsen selv. Men for å skape litt balanse i bloggens verden, skal dette innlegget vies negativiteten.

Før jeg skriver mer, må jeg understreke: Jeg trives utrolig bra som nyinnflyttet i dette kollektivet. Bra folk, kult rom, nice have, kort til banen osv. Det er allikevel ikke til å komme utenom at kollektivlivet bærer med seg en del elementer man ikke finner i aleneboerlivet. En del av disse elementene kan tidvis være til lettere irritasjon/besvær. Jeg sier ikke at begeret begynner å bli fullt etter bare to uker, men jeg ser at det absolutt har potensiale til å renne over med jevne mellomrom i framtida. Listen under er ment som en forbyggende frustrasjonsutblåsning, så jeg kanskje kan holde meg høflig lenger:

TING JEG KAN UNNVÆRE VED KOLLEKTIVLIVET:

1. Grønne oliven i kjøleskapet

2. Skittentøy i fellesarealene

3. Fulle, fremmede menn på sofaen i stua

4. At det lukter grønne oliven av alt i kjøleskapet

5. Sokker av ukjent opprinnelse i skurefilla

6. Et ubestemmelig grått, seigt belegg på alle lister, rør og hyller

7. At det smaker grønne oliven av melka

8. Harrison Ford på kjøleskapet (kommer muligens tilbake til dette i en senere blogg)

9. Skap fulle av ting ingen vet hvem eier

10. Naturlig aircondition (Dette kommer kanskje på en mer positiv liste til sommeren)

11. Plakater av nakne menn og lettkledde stuepiker (Jeg gikk faktisk til aksjon og fjernet denne. Seriøst: hun hadde støvkosten i rumpa hans...)

12: At det er mulig å se hva andre har hatt til middag, enten i utslagsvasken eller rundt kokeplatene.

13: Skittentøy på badegulvet.

14: Skittentøy i dusjkabinettet.

15: Bruce Willis på kjøleskapet

16: Sean Connery på kjøleskapet.

17: Dagens 5. skikringsskift.

Kommer ikke på mer i farten, men kjenner at jeg har lyst til å lage fler lister. Tema tas i mot med takk :)

Litt om meg selv og døde katter

Siden jeg, som fersk blogger, er litt gira på dette, vil jeg si: Hallo! Her er jeg igjen. Tenkte jeg skulle ta en runde med de obligatoriske tingene; en liten oppsummering av mitt liv pr 15.02.07:
Altså: Jeg bor for tiden i et gammelt hus på Borgen i Oslo. Her bor det 5 andre, som jeg ikke kjente for to uker siden, men som nå er en helt naturlig del av livet mitt. Sånt er gøy.
Det bodde en katt her også (Raptus-pus), men den døde den dagen jeg flytta inn. For de som skulle lure vil jeg understreke: Jeg hadde ikke noe med det å gjøre! Javel, så forgiftet jeg Neger-Vegard (svart slørhale, superlim på innsiden av bollen) og sultet ihjel Sherlock (Karoline SA at kampfisker klarer seg 2 uker uten mat!), men det er ikke et mønster i livet mitt. Bortsett fra
insidensen med padder og gressklipper i 2002, lover jeg på tro og ære at jeg ikke med viten og vilje og tilfredsstillelse har tatt livet av noe. Bortsett fra trosten i høst. OK. Innser at dette ikke var en spesielt overbevisende forsvarstale, så jeg fortsetter med fakta om livet:
Jeg jobber (siden i dag) som turnusfysioterapeut på Sunnaas, tror det blir nydelig. Ellers er Jesus, Misjonssalen og Mor og Far i Enebakk livets eneste faste holdepunkter, og det er jeg godt fornøyd med.

Velkommen!

Jeg sier det med en gang: Dette blir helt sikkert en ytterst uproff blogg, for jeg kan nemlig ikke sånne data-ting. Men blogg er jo gøy. Og å skrive er gøy.

Hvis du som leser er ute etter å finne meningen med livet, er det ikke sikkert dette er stedet, for jeg har ingen planer om å ha noe mål for denne bloggen. Men på den annen side: hvorfor ikke; kanskje jeg glimter til i et inspirert øyeblikk.

Tittelen "Snilesida" vil forhåpentligvis ikke reflektere hvor hyppig den blir oppdatert, men mer en holdning til livet. Ære være treghet. Jeg har god tid. Vil i hvertfall ha det. Se der: nå ble jeg allerede seriøs. Begynner å strø om meg med livsvisdom selv om det ikke var meningen.

Nå skal jeg være fornuftig, og legge meg. Skal nemlig begynne i ny jobb på sunnaas i morra, og det kan jo være en ide å være litt opplagt. Jeg har en lei tendens til å slutte midt i både setninger og tankerekker når jeg er trøtt. Ser ikke for meg at det er tingen for førsteinntrykket. Så nattings:)