Prinsesse Vilikke

Jeg blir fra tid til annen beskyldt for å ha sterke meninger, men har alltid trøstet meg med at det stort sett gjelder viktige ting. Livets valg og verdier. Her er det jo utvilsomt nyttig å vite hvor man står.
I det siste har det imidlertid kommet for en dag at jeg har sterke, til dels bastante, meninger om mindre viktige ting. Jeg snakker selvfølgelig om bryllup - som alltid nå om dagen.
Her ser jeg umiddelbart at jeg må eliminere en misforståelse: Jeg putter på ingen måte "Bryllup" i boksen merket "Mindre Viktige Ting". Det er snakk om de endeløse detaljene. Detaljene - som jeg alltid har hevdet at ikke vil bety noe for meg på en sånn dag. Nå kommer meningene krypende, og de slår hardt fra seg. Herved presenteres Brudens Vilikke-liste:

• Blomsteroppsatser som koster tusenvis, og som er visne dagen etter, er bare idioti.
• Jeg vil ikke ha noen fest på Ignarbakke!!! (Gammelt, dunkelt og møkkete bygdehus).
• Jeg har ikke lyst til at vi skal sette på oss ringene i kirken - det er jo bare amerikansk, og vi har jo allerede hatt dem på oss lenge...
• Ååååå, som jeg håper at det ikke blir mange, lange sanger med dårlig rim... (1stk på "Jeg er Havren" til Sindre går gjennom sensuren... Ellers mener min far at dette er en utakknemlig holdning. Det er kanskje sant, så jeg har bestemt meg for å ta takknemlig i mot det som måtte komme, og eventuelt gremmes i stillhet).
• Jeg syns det begynner å grense til en klisjé å avslutte bryllupstalen med "Jeg elsker deg". Mulig jeg må bite dette skikkelig i meg...
• Denne er viktig: Det må ikke under noen omstendighet forekomme marsipankaker med fotoprint. La oss stemme i med vegetarianerne: "I won't eat anything with a face". (Må da for min egen del modifisere det til tilfellene der ikke fjeset er fjerna. Hvis en ikke regner med smalahove...eller ymse fisk...tja...når det kommer til stykket gjelder ikke prinsippet noe annet enn marsipankake med fotoprint. Spørs om vegetarianerne får ha slagordet sitt i fred en stund til).

Det er mulig det dukker opp mer...

Vennlig hilsen Bridezilla.

En utrolig fin dag

Nå skal jeg ty til Henrik-metoden for å få fart i skriveriene mine igjen her. Altså: Sett deg ned og skriv, så kommer det nok noe ut av fingrene, skal du se.

Det er nemlig ikke det at det ikke er noe å skrive om, men det kommer liksom bare ikke ut.

I dag vil jeg først få fortelle om en stor ting jeg nettopp har oppdaget: Måkegange har en enorm underholdningsverdi! Jeg sitter nemlig her og observerer måkesamfunnet på oppdrettsanleggstaket utafor vinduet.

Hvis du ikke umiddelbart ser måke-ganglaget for deg i ditt indre, kan jeg fortelle at det er noe høytidelig og prektig over det. De går med stive bein uten å bevege overkroppen (hvis måker strengt tatt har noen overkropp. Det er kanskje rett og slett bare snakk om en kropp. Og skulle den på død og liv deles i overkropp og underkropp ville det bli en litt merkelig prosentvis fordeling. Jeg tror jeg foreslår Framkropp og Bakkropp, med dele ved vingefestet, men det hjelper meg ingenting i ganganalysen min...), og det syns jeg rett og slett er veldig imponerende. Nå skal jeg prøve selv...

Nei - det viser seg å være ganske umulig (Resultat: kompensering med sirkumduksjon i hofter og lateralfleksjon i truncus. Som å gå med lange låseortoser).

Uansett: dette kom for meg i går, da Sindre og jeg så en måke på vei inn på Valderøy bedehus (altså: måka var på vei inn. Vi bare kjørte forbi), og jeg tenkte: Det der ser da veldig naturlig og riktig ut. En måke i sitt rette element. Scenen hadde en vakker, andektig stemning over seg. Nesten til å bli rørt av.

Sånn. Det var dagens måketanker. Nå er det forresten to måker som parer seg der ute på taket. Ikke like andektig.

Ser ellers at det kanskje er litt grunn til bekymring: For noen minutter siden satte jeg meg ned med åpent sinn og tenkte jeg skulle skrive noen rørende linjer om hvor bra livet mitt er for tida. Og det som kommer ut er en måke-ganganalyse...

I et forsøk på hente meg inn igjen, velger jeg å avslutte med en liste:

DERFOR ER LIVET DEILIG EN MANDAG I MAI:

• Jeg har ikke skutt gullfuglen. Nei; gullfuglen har alldeles frivillig og lys levende kommet vandrende inn i stua mi. Jeg snakker selvfølgelig om SINDRE. Føler meg litt som på basar i 1986. Negerdokka, (uten sammenligning forøvrig) som alle jentene ville ha, hadde havnet hos meg. Det var nesten litt leit, for jeg syntes så synd på alle dem som ikke hadde vunnet. Så beklager, alle landets jenter: Jeg fikk førstepremien. Dere får gjøre det beste ut av det som er igjen..

Tja. Dette ble en spektakulært kort liste, men det ble liksom litt blodfattig å begynne å snakke om fint vær og nybakt brød etter det første punktet...

Nei, nå må sannheten fram

Jeg ser at forrige innlegg kan tolkes litt feil. For de som lurte: Nei - kjæresten min heter ikke Bongo (men ja: han på bildet i forrige innlegg heter faktisk det:) Fantastisk), men Sindre, og han kommer ikke fra Kenya, men fra Valderøy. Her er'n:



Er ikke dette noe av det hyggeligste, så vet ikke jeg:)

Ja, Olaves, hva skjer? Det kan du godt si...

For hva er det egentlig som skjer? Det er uten tvil lenge siden 4.desember, og nevnte spørsmål har i mellomtiden dukket opp i hodet mitt ganske ofte. Nå har jeg til seriøs hensikt å svare. Skal ta det i kronologisk, om ikke prioritert rekkefølge:

1. Jeg har vært i Afrika.
2. Jeg har flytta til Nesodden.
3. Jeg har vært veldig, veldig fjern
4. Jeg har fått meg type.

Du kan gjerne sette bildet sammen med hvilket som helst av punktene, hvis du syns det er gøy.
Når nå årsaken til den utilgivelig lange bloggtørken er lagt for dagen, vil jeg gjerne få lov til å fortelle om noe som skjedde i går:

Jeg bor nederst i en artig bakke, og har funnet ut at hvis man løper opp og ned noen ganger, blir man sliten. Så det gjør jeg. I hvert fall: I går datt det ned en del snø, og det var dermed tilsvarende færre prosent friksjon i bakken. Dette valgte jeg å se på som en bonus til treningseffekten, men skjønte fort at de som hadde satset på hjul framfor joggesko ikke så det helt på samme måte. Halvveis opp bakken runde 2, stod en grå Skoda stasjonsvogn med nesa i en snøfonn. Det mildt sagt steile terrenget på andre siden av snøfonna gjorde ikke saken bedre. Bilene som kjørte forbi turde antakelig ikke stoppe, fordi de da høyst sannsynlig ikke hadde kommet seg videre sjøl.
Kort fortalt tilbød jeg meg å dytte. Hvorpå mannen i bilen så på meg, nølte, og sa: "Kanskje du kan kjøre, også kan jeg dytte...?"
Hva gir du meg!? Hva er greia? Armene mine kunne vel i hvert fall få en sjanse? Kjente at jeg ble bittelitt snurt.
Det ble uansett jeg som måtte dytte, for jeg har jo ikke lappen. Og det viste seg at mannens skepsis hadde vært helt på sin plass...
Jeg løp en tur til i bakken mens mannen gikk for å hente noe å legge under hjulene. Da jeg kom ned igjen, var det faktisk en bil som hadde stoppet, og en ny mann stod og dyttet. Det gikk ikke veldig bra med dem heller, og jeg spurte om vi skulle prøve med tre. HVORPÅ den nye mannen ser på meg, nøler, og sier: "Kanskje du kan kjøre, også kan vi dytte....".

MAKAN.