Prinsesse Vilikke

Jeg blir fra tid til annen beskyldt for å ha sterke meninger, men har alltid trøstet meg med at det stort sett gjelder viktige ting. Livets valg og verdier. Her er det jo utvilsomt nyttig å vite hvor man står.
I det siste har det imidlertid kommet for en dag at jeg har sterke, til dels bastante, meninger om mindre viktige ting. Jeg snakker selvfølgelig om bryllup - som alltid nå om dagen.
Her ser jeg umiddelbart at jeg må eliminere en misforståelse: Jeg putter på ingen måte "Bryllup" i boksen merket "Mindre Viktige Ting". Det er snakk om de endeløse detaljene. Detaljene - som jeg alltid har hevdet at ikke vil bety noe for meg på en sånn dag. Nå kommer meningene krypende, og de slår hardt fra seg. Herved presenteres Brudens Vilikke-liste:

• Blomsteroppsatser som koster tusenvis, og som er visne dagen etter, er bare idioti.
• Jeg vil ikke ha noen fest på Ignarbakke!!! (Gammelt, dunkelt og møkkete bygdehus).
• Jeg har ikke lyst til at vi skal sette på oss ringene i kirken - det er jo bare amerikansk, og vi har jo allerede hatt dem på oss lenge...
• Ååååå, som jeg håper at det ikke blir mange, lange sanger med dårlig rim... (1stk på "Jeg er Havren" til Sindre går gjennom sensuren... Ellers mener min far at dette er en utakknemlig holdning. Det er kanskje sant, så jeg har bestemt meg for å ta takknemlig i mot det som måtte komme, og eventuelt gremmes i stillhet).
• Jeg syns det begynner å grense til en klisjé å avslutte bryllupstalen med "Jeg elsker deg". Mulig jeg må bite dette skikkelig i meg...
• Denne er viktig: Det må ikke under noen omstendighet forekomme marsipankaker med fotoprint. La oss stemme i med vegetarianerne: "I won't eat anything with a face". (Må da for min egen del modifisere det til tilfellene der ikke fjeset er fjerna. Hvis en ikke regner med smalahove...eller ymse fisk...tja...når det kommer til stykket gjelder ikke prinsippet noe annet enn marsipankake med fotoprint. Spørs om vegetarianerne får ha slagordet sitt i fred en stund til).

Det er mulig det dukker opp mer...

Vennlig hilsen Bridezilla.

En utrolig fin dag

Nå skal jeg ty til Henrik-metoden for å få fart i skriveriene mine igjen her. Altså: Sett deg ned og skriv, så kommer det nok noe ut av fingrene, skal du se.

Det er nemlig ikke det at det ikke er noe å skrive om, men det kommer liksom bare ikke ut.

I dag vil jeg først få fortelle om en stor ting jeg nettopp har oppdaget: Måkegange har en enorm underholdningsverdi! Jeg sitter nemlig her og observerer måkesamfunnet på oppdrettsanleggstaket utafor vinduet.

Hvis du ikke umiddelbart ser måke-ganglaget for deg i ditt indre, kan jeg fortelle at det er noe høytidelig og prektig over det. De går med stive bein uten å bevege overkroppen (hvis måker strengt tatt har noen overkropp. Det er kanskje rett og slett bare snakk om en kropp. Og skulle den på død og liv deles i overkropp og underkropp ville det bli en litt merkelig prosentvis fordeling. Jeg tror jeg foreslår Framkropp og Bakkropp, med dele ved vingefestet, men det hjelper meg ingenting i ganganalysen min...), og det syns jeg rett og slett er veldig imponerende. Nå skal jeg prøve selv...

Nei - det viser seg å være ganske umulig (Resultat: kompensering med sirkumduksjon i hofter og lateralfleksjon i truncus. Som å gå med lange låseortoser).

Uansett: dette kom for meg i går, da Sindre og jeg så en måke på vei inn på Valderøy bedehus (altså: måka var på vei inn. Vi bare kjørte forbi), og jeg tenkte: Det der ser da veldig naturlig og riktig ut. En måke i sitt rette element. Scenen hadde en vakker, andektig stemning over seg. Nesten til å bli rørt av.

Sånn. Det var dagens måketanker. Nå er det forresten to måker som parer seg der ute på taket. Ikke like andektig.

Ser ellers at det kanskje er litt grunn til bekymring: For noen minutter siden satte jeg meg ned med åpent sinn og tenkte jeg skulle skrive noen rørende linjer om hvor bra livet mitt er for tida. Og det som kommer ut er en måke-ganganalyse...

I et forsøk på hente meg inn igjen, velger jeg å avslutte med en liste:

DERFOR ER LIVET DEILIG EN MANDAG I MAI:

• Jeg har ikke skutt gullfuglen. Nei; gullfuglen har alldeles frivillig og lys levende kommet vandrende inn i stua mi. Jeg snakker selvfølgelig om SINDRE. Føler meg litt som på basar i 1986. Negerdokka, (uten sammenligning forøvrig) som alle jentene ville ha, hadde havnet hos meg. Det var nesten litt leit, for jeg syntes så synd på alle dem som ikke hadde vunnet. Så beklager, alle landets jenter: Jeg fikk førstepremien. Dere får gjøre det beste ut av det som er igjen..

Tja. Dette ble en spektakulært kort liste, men det ble liksom litt blodfattig å begynne å snakke om fint vær og nybakt brød etter det første punktet...

Nei, nå må sannheten fram

Jeg ser at forrige innlegg kan tolkes litt feil. For de som lurte: Nei - kjæresten min heter ikke Bongo (men ja: han på bildet i forrige innlegg heter faktisk det:) Fantastisk), men Sindre, og han kommer ikke fra Kenya, men fra Valderøy. Her er'n:



Er ikke dette noe av det hyggeligste, så vet ikke jeg:)

Ja, Olaves, hva skjer? Det kan du godt si...

For hva er det egentlig som skjer? Det er uten tvil lenge siden 4.desember, og nevnte spørsmål har i mellomtiden dukket opp i hodet mitt ganske ofte. Nå har jeg til seriøs hensikt å svare. Skal ta det i kronologisk, om ikke prioritert rekkefølge:

1. Jeg har vært i Afrika.
2. Jeg har flytta til Nesodden.
3. Jeg har vært veldig, veldig fjern
4. Jeg har fått meg type.

Du kan gjerne sette bildet sammen med hvilket som helst av punktene, hvis du syns det er gøy.
Når nå årsaken til den utilgivelig lange bloggtørken er lagt for dagen, vil jeg gjerne få lov til å fortelle om noe som skjedde i går:

Jeg bor nederst i en artig bakke, og har funnet ut at hvis man løper opp og ned noen ganger, blir man sliten. Så det gjør jeg. I hvert fall: I går datt det ned en del snø, og det var dermed tilsvarende færre prosent friksjon i bakken. Dette valgte jeg å se på som en bonus til treningseffekten, men skjønte fort at de som hadde satset på hjul framfor joggesko ikke så det helt på samme måte. Halvveis opp bakken runde 2, stod en grå Skoda stasjonsvogn med nesa i en snøfonn. Det mildt sagt steile terrenget på andre siden av snøfonna gjorde ikke saken bedre. Bilene som kjørte forbi turde antakelig ikke stoppe, fordi de da høyst sannsynlig ikke hadde kommet seg videre sjøl.
Kort fortalt tilbød jeg meg å dytte. Hvorpå mannen i bilen så på meg, nølte, og sa: "Kanskje du kan kjøre, også kan jeg dytte...?"
Hva gir du meg!? Hva er greia? Armene mine kunne vel i hvert fall få en sjanse? Kjente at jeg ble bittelitt snurt.
Det ble uansett jeg som måtte dytte, for jeg har jo ikke lappen. Og det viste seg at mannens skepsis hadde vært helt på sin plass...
Jeg løp en tur til i bakken mens mannen gikk for å hente noe å legge under hjulene. Da jeg kom ned igjen, var det faktisk en bil som hadde stoppet, og en ny mann stod og dyttet. Det gikk ikke veldig bra med dem heller, og jeg spurte om vi skulle prøve med tre. HVORPÅ den nye mannen ser på meg, nøler, og sier: "Kanskje du kan kjøre, også kan vi dytte....".

MAKAN.

Spiderman-moves!

I dag skjedde mirakelet: Deoen min ramla, nok en gang, ut av overskapet på badet, og hva skjedde? Jo: Jeg snappa den i lufta; lynkjapt og refleksivt. Fantastisk. Jeg håper dypt og inderlig at dette er begynnelsen på mitt nye liv med reaksjonsevne. Se ellers frustrasjonens begynnelse i linken under.

http://snilemagna.blogspot.com/2007_10_01_archive.html

Julebord med blodig utfall

Forrige fredag bestemte kroppen min seg for å gå inn i julebordmodus. Det skjedde sannnsynligvis fordi jeg akkurat den kvelden skulle på julebord (forøvrig en morsom og hyggelig affære, hvor jeg oppdaget at det er gøy å danse, at man kan få et kyss for to drikkebonger, og at "jeg elsker deg" ikke nødvendigvis trenger å stikke så dypt).

Jeg la meg i to-tida - ikke så ille til julebord å være- men var ganske trøtt dagen etter. Klar som et egg for noen timer med min fantastiske dyne, krøp jeg inn i flanellspysjen i halv ti-tida neste kveld. Men tror du jeg sovna? Neisåmenn. Jeg ble liggende og stirre i taket til 03, og var enda trøttere dagen etter. Og når kvelden kom? Same prosedure, og nå begynte det å bli kritisk, ettersom jeg skulle på jobb dagen etter.

For å gjøre en lang og slitsom historie kort, er det torsdag i dag, og jeg er fortsatt i julebordmodus. 2-3 timer søvn pr natt i en uke resulterer i utrolig mye dårlig humor.

Nå sitter jeg her med Mummitroll-plaster i ansiktet, etter å ha avslutta arbeidsuka med et brak. Jeg skulle bare hvile hodet litt i hendene da jeg skrev dagens siste journalnotat, men sovna, og kræsja ansiktet rett i tastaturet. Blod og elendighet. Jeg antar man kan si at jeg omsider har havnet under julebordet. Jeg var en hard nøtt å knekke, men De fikk meg til slutt.

Avslutning av dusje-lynkjapt-studiet

Resultat: Tja.
Jeg prøvde ut bøtta, men det viste seg å ikke være den store suksessen Henriks teori utlovet. Forslaget var at jeg skulle fylle bøtta mens jeg låste døra og kledde av meg. Dessverre er jeg lynkjapp til å kle av meg og pleier ikke låse døra. Dessuten ville ikke dusjhodet holde seg på plass i bøtta.
Dermed endte jeg opp med en løsning der "fylling av bøtte" ble en del av tidsbruken. Dvs: akkurat den samme tiden det ville tatt for samme mengde vann å renne over hodet mitt. Det viser seg også at en bestemt mengde vann skyller ut sjampo mer effektivt i en kontrollert stråle med sakte fart, enn lynkjapt med større spredning. Jeg endte dermed opp med å måtte ha to bøtter med vann for å skylle helt av meg. Brukte 25 min. Ai.

Men de gode nyhetene er: I dag klarte jeg nok en gang å dusje på 4 min! Inkludert to omganger sjampo, balsam og dusjsåpe. Kriteriet for å få "godkjent" (i følge Ester-Marie Og Karoline)var at jeg skulle være klar for å gå ut av døren. Noe jeg beviste at jeg var.
Sørbyhaugens gater i november er selvfølgelig en noe kald opplevelse iført et vått håndkle og bare føtter, men absolutt til å leve med.