Jeg har en høne å plukke med de "kloke hodene" som skriver om utvikling i fosterlivet og hvordan barnet, etter fødselen, kan kjenne igjen sanger og lyder og bli beroliget.
Her har Sindre og jeg samvittighetsfullt og iherdig sunget "Nå lukker seg mitt øye" hver bidige kveld siden oktober, og hva har vi igjen for det?Tja...beroliget blir han i hvert fall ikke.
Det er i det hele tatt en litt dårlig idé å synge når Gustav skal sove, for han blir så gira:) Uansett hvor søvndyssende, dyp og langsom sangen er, begynner han å le og fekte med armer og bein. Her er det fest og glede! Alternativ 2 er at han hylgriner mer og mer jo mer vi synger. "Ikke forstyrr", liksom.
Av og til sniker jeg meg til å synge litt for ham etter han har sovna...litt kos må jo mamma få unne seg:)
Konklusjonen: den beroligende effekten vi ble lovet ved å synge for "magen" må tas med en klype salt. Tatt i betraktning graden av innvendig danseshow ved sang, burde vi kanskje ha skjønt hvor landet lå...
Teorien om lydgjenkjennelse er likevel ikke helt bortkasta, for det som faktisk virker er STØVSUGING! Jeg tror noen hadde litt rydde-og vaskedilla mot slutten av svangerskapet...
