Krumkakemordet 5

Nancy Drew Barrymore hadde våknet på instinkt.
Noe var i gjære. Nå stod hun og betraktet Smith på avstand, der han samlet hårprøver og satte små gule pinner i bakken.
Idet han forlot åstedet snek hun seg fram. Hun hadde nemlig sett noe han ikke hadde sett. Det lå noe under en busk like ved! Det var da virkelig en sigd!
Hun tok den opp. Den var dekket av en mystisk rød materie. Dette måtte bety noe. Hvem eide sigden?
Og hvor i alle dager var det blitt av frøken Pihl?

Krumkakemordet 4

Smith hadde trålet skogen hele natten, og i grålysningen var han utmattet av røyksug. Han hadde dessuten en del granbar i sokkene. Han besluttet omsider å sette seg på en stubbe ved bekken og ta en halv Camel.




Da plutselig fikk han øye på noe nede i bekken. Det var en hånd. En blek hånd – absolutt uten kakeboksnøkkel. Det var Bertha Bake. Død (dog med et smil om munnen).

Krumkakemordet 3

FBI –agent Smith kjørte tilfeldigvis gjennom Rasvaldskleiva denne kvelden. Han hadde stoppet ved den lokale Finastasjonen for å ta seg en røyk og en ostegrill med rekesalat.

Da med ett hørte han et hjerteskjærende hyl fra skogen. Alltid parat kastet han seg rundt, og plasserte pølsa i vestlommen med en øvet bevegelse. Røyken fikk vente – dette gjaldt liv eller død.
”Freeeze, it’s FBI!”, ropte han for sikkerhets skyld, og braste inn i skogen.

Krumkakemordet 2

Den 2. desember var en usedvanlig vakker vinterdag, og Bertha Bake var i godt driv med diger krumkakedeig. Hun hadde som alltid ansvaret for å fylle bygdas store kakeboks, og hadde bestandig nøkkelen hengende rundt håndleddet. Omkring klokka to banket hennes gode venninne frøken Pihl på døren, og spurte om hun ville være med ut i skogen en tur. Bertha Bake drog selvfølgelig ut stikkontakten til krumkakejernet, før hun med et smil om munnen trasket ut i vinterskogen.

Krumkakemordet 1

Medvirkende:

Bertha Bake: Magna Barbøl
Frøken Pihl: Ingjerd Barbøl
Nancy Drew Barrymore: Johanne Høilund
Uglen: Magna Barbøl
Gymlærer Gulliksen: Olav Barbøl
Borgermester Beverlue Hans Jørgen "Hansi" Hansen
Baker Bang: Olaves Fiskum
Tante Gullborg: Henrik Barbøl
Tante Elin: Elin Fiskum
FBI-agent Smith: Henrik Barbøl


Dette så lenge ut til å bli en hyggelig og morsom julekalender. Etter som handlingen utspant seg ble den ikke det. Vi har derfor sett oss nødt til å sette aldersgrensen til 42.



Bertha Bake er baker, og bor i Rasvaldskleiva. Hennes beste venner er den alltid glade frøken Pihl og privatdetektiv Nancy Drew Barrymore. Hun har også en ugle på loftet som preger hennes hverdag på godt og vondt.

Det bor ellers ganske få i Rasvaldskleiva. Foruten Borgemester Beverlue, har vi Gymlærer Gulliksen – alltid rede til å oppdatere om siste nytt, selv om han ikke vet noe som helst.
Baker Bang er også baker, og rimelig ergerlig på Bertha Bake, som baker mye bedre krumkaker.

Kleivas øvrige innbyggere er gamle giktbrudne tante Gullborg og vår alles tante Elin. Og julenissen selvfølgelig.
Den mystiske mannen på det siste bildet er FBI-agent Smith - en tilfeldig forbipasserende -skal vi si: beklageligvis...?

Ikke desember ennå, nei

For dere som er innom i håp om nyss om julekalender; ta en titt 4 innlegg ned, og smør dere med tålmodighet til 1. desember:)

Slow Motion

Jeg kan forsåvidt bare snakke for min egen hjerne, men jeg mener bestemt at senteret som styrer reaksjonsevne må være noe paradoksalt oppbygd. Jeg kan være kjapp nok i avtrekkeren når jeg er i ferd med å miste en, tja - la oss si, rosin på gulvet, eller når jeg nesten tråkker på en kvist som det antakelig ikke hadde gjort noe å tråkke på. Men når det virkelig gjelder; når jeg virkelig trenger en skjerpet hjerne og spiderman-moves, da skurer hele systemet i revers og ulykken utspiller seg foran meg i sakte film.

Grunnen til at jeg skriver om dette, er at jeg har opplevd sånne situasjoner skremmende ofte denne uka. Seinest for fem minutter siden åpnet jeg skapet over vasken og deoen min raste ut, traff vasken og fortsatte i en elegant bue rett i do. Det var litt som et skikkelig smooth basketballmål.
Jeg løftet ikke en finger. Det er ikke sikkert jeg hadde rekt å snappe den i lufta, men jeg hadde utvilsom rekt å løfte en finger.

Her er en rekke andre lignende opplevelser i nær fortid:

• Jeg strekker meg opp for å hente to flyteelementer fra øverste hylle ved bassenget på Sunnaas. Det greier jeg; men henter i samme slengen ca 23 til. Gjør noen udefinerbare flaksebevegelser, som bare bidrar til større spredning av flyteelementene.


• Henrik og jeg er på jakt, og jeg har vært klar og årvåken med ladd hagle i fire timer. Ikke en hare, ikke en tiur, ikke så mye som en snøugle. Da - i vakker glideflukt, kommer en orrhøne seilende mellom de nakne bjørketrærne. "Ooo vakkert", tenker Magna i paralysert fascinasjon. Så er den borte, og jeg har ikke engang letta på hagla. Jeg løfter den og sikter opp mellom trærne, for å muligens få et snev av opplevelsen det ville ha vært å skyte en fugl som ikke er en trost.


• Sminkepungen min er av ukjent årsak åpen og opp ned i veska (vel - ikke helt ukjent. En sannsynlig teori er at jeg ikke lukket den, la den i veska, og løp til banen). Da jeg åpner veska er faktisk all sminken mirakuløst nok fortsatt i pungen. Jeg tar tak i bunnen av sminkepungen, og løfter den opp, merker at pudder og maskara mm begynner å trille ut, men får meg ikke til å avslutte bevegelsen før jeg har hentet pungen helt opp fra veska, og all sminken ligger strødd. Genialt. Det samme har forresten skjedd opptil flere ganger med lommeboka.

Jeg spør meg selv: I hvilken grad bør jeg være bekymret? Evt hvor mye underskudd på søvn har jeg egentlig greid å samle opp?