For hva er det egentlig som skjer? Det er uten tvil lenge siden 4.desember, og nevnte spørsmål har i mellomtiden dukket opp i hodet mitt ganske ofte. Nå har jeg til seriøs hensikt å svare. Skal ta det i kronologisk, om ikke prioritert rekkefølge:
- Jeg har vært i Afrika.
- Jeg har flytta til Nesodden.
- Jeg har vært veldig, veldig fjern
- Jeg har fått meg type.
Når nå årsaken til den utilgivelig lange bloggtørken er lagt for dagen, vil jeg gjerne få lov til å fortelle om noe som skjedde i går:
Jeg bor nederst i en artig bakke, og har funnet ut at hvis man løper opp og ned noen ganger, blir man sliten. Så det gjør jeg. I hvert fall: I går datt det ned en del snø, og det var dermed tilsvarende færre prosent friksjon i bakken. Dette valgte jeg å se på som en bonus til treningseffekten, men skjønte fort at de som hadde satset på hjul framfor joggesko ikke så det helt på samme måte. Halvveis opp bakken runde 2, stod en grå Skoda stasjonsvogn med nesa i en snøfonn. Det mildt sagt steile terrenget på andre siden av snøfonna gjorde ikke saken bedre. Bilene som kjørte forbi turde antakelig ikke stoppe, fordi de da høyst sannsynlig ikke hadde kommet seg videre sjøl.
Kort fortalt tilbød jeg meg å dytte. Hvorpå mannen i bilen så på meg, nølte, og sa: "Kanskje du kan kjøre, også kan jeg dytte...?"
Hva gir du meg!? Hva er greia? Armene mine kunne vel i hvert fall få en sjanse? Kjente at jeg ble bittelitt snurt.
Det ble uansett jeg som måtte dytte, for jeg har jo ikke lappen. Og det viste seg at mannens skepsis hadde vært helt på sin plass...
Jeg løp en tur til i bakken mens mannen gikk for å hente noe å legge under hjulene. Da jeg kom ned igjen, var det faktisk en bil som hadde stoppet, og en ny mann stod og dyttet. Det gikk ikke veldig bra med dem heller, og jeg spurte om vi skulle prøve med tre. HVORPÅ den nye mannen ser på meg, nøler, og sier: "Kanskje du kan kjøre, også kan vi dytte....".
MAKAN.
