Nå skal jeg ty til Henrik-metoden for å få fart i skriveriene mine igjen her. Altså: Sett deg ned og skriv, så kommer det nok noe ut av fingrene, skal du se.
Det er nemlig ikke det at det ikke er noe å skrive om, men det kommer liksom bare ikke ut.
I dag vil jeg først få fortelle om en stor ting jeg nettopp har oppdaget: Måkegange har en enorm underholdningsverdi! Jeg sitter nemlig her og observerer måkesamfunnet på oppdrettsanleggstaket utafor vinduet.
Hvis du ikke umiddelbart ser måke-ganglaget for deg i ditt indre, kan jeg fortelle at det er noe høytidelig og prektig over det. De går med stive bein uten å bevege overkroppen (hvis måker strengt tatt har noen overkropp. Det er kanskje rett og slett bare snakk om en kropp. Og skulle den på død og liv deles i overkropp og underkropp ville det bli en litt merkelig prosentvis fordeling. Jeg tror jeg foreslår Framkropp og Bakkropp, med dele ved vingefestet, men det hjelper meg ingenting i ganganalysen min...), og det syns jeg rett og slett er veldig imponerende. Nå skal jeg prøve selv...
Nei - det viser seg å være ganske umulig (Resultat: kompensering med sirkumduksjon i hofter og lateralfleksjon i truncus. Som å gå med lange låseortoser).
Uansett: dette kom for meg i går, da Sindre og jeg så en måke på vei inn på Valderøy bedehus (altså: måka var på vei inn. Vi bare kjørte forbi), og jeg tenkte: Det der ser da veldig naturlig og riktig ut. En måke i sitt rette element. Scenen hadde en vakker, andektig stemning over seg. Nesten til å bli rørt av.
Sånn. Det var dagens måketanker. Nå er det forresten to måker som parer seg der ute på taket. Ikke like andektig.
Ser ellers at det kanskje er litt grunn til bekymring: For noen minutter siden satte jeg meg ned med åpent sinn og tenkte jeg skulle skrive noen rørende linjer om hvor bra livet mitt er for tida. Og det som kommer ut er en måke-ganganalyse...
I et forsøk på hente meg inn igjen, velger jeg å avslutte med en liste:
DERFOR ER LIVET DEILIG EN MANDAG I MAI:
- Jeg har ikke skutt gullfuglen. Nei; gullfuglen har alldeles frivillig og lys levende kommet vandrende inn i stua mi. Jeg snakker selvfølgelig om SINDRE. Føler meg litt som på basar i 1986. Negerdokka, (uten sammenligning forøvrig) som alle jentene ville ha, hadde havnet hos meg. Det var nesten litt leit, for jeg syntes så synd på alle dem som ikke hadde vunnet. Så beklager, alle landets jenter: Jeg fikk førstepremien. Dere får gjøre det beste ut av det som er igjen..
Tja. Dette ble en spektakulært kort liste, men det ble liksom litt blodfattig å begynne å snakke om fint vær og nybakt brød etter det første punktet...
