Magnaer

Tenkte jeg skulle følge opp Rachels innlegg om berømte Racheler. Jeg har ikke så mange berømte Magnaer å skilte med, men det jeg har er bra. Her kommer et knippe:
Magna Barbøl. I egen høye person. 1.77 faktisk. I motsetning til Rachel, slenger jeg all høflighet til side, og setter meg selv øverst på lista. Jeg er jo unektelig vakker, gjennomklok, passe tykk og i min beste alder. (Dog muligens en smule oversukret på dette bildet...)

Honda Magna - verdens råeste motorsykkel :)
Hvor fantastisk er ikke denne klubben! Den er for eiere av Super Magna - Honda Magna utgave fra 1987-88.

Ok. Måtte ha med en sykkel til. Denne var nesten enda bedre. Kjenner at jeg skal ha sykkellappen, ja.

Og heisann! Der var det en Magna-klubb til! Juhuu! Hvis dere ser hva det står, så beklager jeg på-kanten-assosiasjoner. Hvis dere ikke ser hva det står - like greit.
Og til slutt; kanskje det beste: Tadaaa! Magna-røyk! Skal dere endelig røyke, røyk i så fall med stil.

Tidenes hatt og farvel til Sven O

Først: Håper ikke det luktet blasfemi av å bytte ut Gullars med Jesus. Jeg ble bare plutselig oppmerksom på at bloggen min har vært sørgelig fattig på det viktigste i livet mitt, for ikke å si DEN viktigste. Og hvem er vel en hedrere hedersmann enn Jesus? Han har gitt meg alt jeg har, og uten Ham er jeg ingenting. Og det er en tanke jeg blir glad og takknemlig av! Mange tror nemlig jeg er småsuicidal når jeg sier sånt...

Det er jeg ikke, hvis du lurte. Tvert imot! Det er så mye man kan bli glad av i løpet av dagen. Ta i går for eksempel: Trøtt og uggen strener jeg av banen på vei til jobb, og hva ser jeg? Ei skikkelig oppstasa vestkantdame i kategorien pels&puddel. Hun hadde riktignok ingen av delene med seg, men derimot en oransj fleecebøttehatt med blå katter på. Hva gir du meg? Dagen var reddet. I mangel på bilde av hatten, får dere en puddel.

Så til det poetiske hjørnet, i dag viet en som kanskje innerst inne var en hedersmann. Jeg kan si så mye som at det ikke er Jesus:

REQUIEM
Hva skal Se og Hør gjøre no?
Takk og farvel, Sven O.

Til slutt, listen. Pål advarte meg her om dagen om at barna mine antakelig fortsatt kan gå inn på denne sida om tjue år. Derfor går jeg bort fra "ting jeg driter i", og skriver heller:

TING JEG GIR EN GOD DAG I

1. At jeg blir nærmere 1.85 i høyhælte sko

2. At det muligens ser underlig ut å gladdanse i Frognerparken når det kommer en gladsang på ipoden

2. At sokker selges to og to like

3. At å lese rosa paperbacks på bussen kanskje ikke utstråler intellekt

4. At det er in med minimalistisk stil

5. At mobilen min er fra før MMS-tiden

6. At det er gamlis å løse kryssord

7. At det kan komme båter og måker og svaner og ta meg når jeg svømmer rundt øyene på hytta

8. At det egentlig er litt greit å følge med på nyheter og politikk

9. At barnebøker egentlig er for barn

10. Sven O generelt

Hengenese

For å begynne med overskriften: Min kjære bror viser til høyre en øvelse for å unngå denne tilstanden. Kommer tilbake til emnet.

Jeg vil begynne med en liten oppklaring av forrige innlegg. Muligens unødvendig, men så slipper jeg i hvert fall mer mas fra Henrik. Det påstås nemlig at det ikke var noen sammenheng mellom mitt forhold til det abstrakte og diktskrivingen i 1998. Så hvis noen lurte: Nei, jeg skrev ikke seriøst dype dikt. Det var bare meningsløst vas. At leserne allikevel fant det meningsfylt, eller i hvert fall prøvde, gjorde meg for evig skeptisk til abstrakt kunst. Jeg har en snikende følelse av at det bare handler om å virke lurere enn man er.
For å utdype dette, vil jeg presentere et dikt fra 1998. Det beste er at norsklæreren gikk på limpinnen og leste det høyt i klassen...

UTE AV LIKEVEKT
Alle stirret på dama bakerst i bussen.
Det var noe
foruroligende.

Noe
likevektsforstyrrende.
Alle stirret.
Ikke på den høye lua.
Ikke på rumpetaska.

Heller ikke på tightsen

med banan-trykk

faktisk.
Det var nesa.
Dama bakerst i bussen
hadde hengenese.

Hvis noen, i motsetning til meg, skulle ha en forkjærlighet for den abstrakte verden, tar jeg gjerne imot tolkningsforslag.

Jeg harn ?

Ja vel? Har alltid lurt på hva den som harn egentlig har. Har aldri vært god på det abstrakte. Prøvde meg litt med noen dikt om stjerner og evighet (helt uten betydning) i 1998, men det var ikke noe gøy. Alle bare nikket ettertenksomt for å signalisere: Dypt, men jeg skjønner.
Så - vet ikke hva jeg har, men jeg kan jo følge instruksene likevel. Instrukser er deilig konkrete.

Regler:
Skriv 6 ting om deg selv
Skriv reglene i samme post
Si fra til 6 stykker at de harn

1. Jeg går rundt og skryter av at jeg er jeger, men alt jeg noensinne har skutt er en trost. Dog en vakker trost.

2. Jeg badet månedlig fra juni 1997 - juni 1998.

3. Jeg er Varg Veum - fan

4. Jeg er sint ca hvert 5. år. Da mister jeg til gjengjeld all kontroll. Kan knuse vinduer, si hårreisende ting veldig høyt, og slå hardt.

5. Lærere på Sygna er fortsatt salige i sin tro på at jeg heter Magna Sofie Barbøl, etter at jeg signerte samtlige stiler og prøver med det i 2. kl.

6. Jeg har i en uke virkelig følt meg på høyden, etter at veilederen min, i plenum på et teammøte, bekjentgjorde at jeg er "ikke grønn i det hele tatt".

Ny spalte og litt psyk-humor

Først vil jeg oppfordre alle til å kose seg litt med linken min til "Perler for svin". Mye bra! Jeg lo høyt alene av stripa over (Vi som er innafor sjøl kan tillate oss en smule psykiatrihumor, vet du).

Som dere ser til venstre, er jeg i gang med en ny spalte. Den vil ikke ha noen som helst fysioterapeutisk kompetanse som grunnlag - mer basert på mine daglige treningserfaringer. Kom gjerne med innspill og ønsker om tema, eller del egne erfaringer.

Under treningsspalten ligger et rørende bilde av Gullars. Dette har jeg også planer om å gjøre til en spalte i bevegelse. Ukens hedersmann er dog en rimelig høy tittel. Hvem gjør seg fortjent til den?

Gi meg negrene tilbake!

Tiden er inne for en ny liste. Jeg går rett på sak:

ORD SOM ER PÅ VEI UT SOM JEG GJERNE VIL HA INN IGJEN:

1. Sporenstreks
2. Neger
3. Bergtatt
4. Fordum
5. Huskestue
6. O-fag
7. Fordundre
8. Nesestyver
9. Hurramegrundt
10. Harnisk
11. Maroder
12. Trekkbasun
13. Fleskefett

OK. Ser at enkelte av disse krever en forklaring

1. For det første et deilig ord, og det er praktisk å ha noe som er raskere enn "straks". Maseprogresjon lissom.

2. OK. Er klar over at jeg er på gyngende grunn her, men det er så slitsomt med hele prøve-seg-fram-remsa med "fremmedkulturell? fjernkulturell? afrikaner? mørkhudet? tredjegenerasjonsinnvandrer? våre nye landsmenn? (Kanskje den mest patetisk overhyggelige av dem alle). Hvorfor ikke kalle en spade for en spade og en neger for en neger og en hottentott for en hottentott i beste trivelige Egner-ånd. Jeg er ikke rasistisk, bare praktisk. Og negerdokka mi vil for evig forbli Negerdokka.

3. Fikk anledning til å bruke dette ordet etter konserten til Hanne og co på søndag. Kjente at jeg likte det.

4. Ah. Elsker det ordet. Lukter av svunnen tid da folk var kloke, damene gikk i pene kjoler, alle red på hester og det fantes drager og enhjørninger. Eller 1984, da alt var trygt og det luktet modellleire av hendene mine og mamma var diger.

5. Et herlig kaotisk ord som gjerne kan brukes i både positiv og negativ sammenheng. Pappa bruker det ofte med "da skal jeg hilse og si..." i samme setning. Med suksess.

6. En viktig del av kulturarven.

7, 8, 9,10 og 11: Rett og slett ord som er gøyale å si. Krydder i hverdagen.

12: Tusen ganger morsommere enn "trombone".

13: Igjen: La oss kalle en spade for en hottentott osv. En så herlig ærlig betegnelse på en matrett finner en neppe i det moderne kjøkken.

Hvilke ord har DU på lager? Jeg er nysgjerrig! Samler gjerne på fler.

Moralen er: Spis fisk

Så mangt kan komme opp rundt et kafébord. På lørdag greide en digresjon på fascinerende vis å snike seg inn i samtalen, uten at noen vet (eller noensinne vil finne ut) hvordan den kom dit. Dessuten lærte jeg noe nytt, som jeg antakelig kan vokse på som person - hvis jeg drar den langt, og overtolker noe voldsomt. Heikki, kjæresten til Sunniva) kunne fortelle, at en gang for lenge siden døde hele befolkningen på Grønland ut, bare fordi de ikke spiste fisk! Alle kuene døde også, men jeg fikk aldri vite hvorfor; bare at de var veldig små (Her så jeg mitt snitt til å briljere litt med fordums bio-kunnskaper. Dyr på værharde steder har kortere bein og mer pels osv).

I ettertid har jeg tenkt en del på dette. Grønlandsfolka kunne antakelig bare stikke fiskestanga ut av kjøkkenvinduet (evt iglooåpningen) og dra opp, tja, skrei f.eks. Men nei. Kanskje struma var in? Det er slett ikke utenkelig. Store, oppblåste ballonger på kroppen slår an den dag i dag. Eller kanskje det var religiøst betinget. Kanskje var fisken for grønlenderen hva katten var for egypteren? Kanskje får vi aldri vite det.

Men så var det dette med kuene. De ville vel ikke bare dø bare fordi folka døde? Eller kanskje var det akkurat det de gjorde. Vi vet jo alle at fordums (Ooo. Andre gang jeg bruker det ordet. Skal bruke det i neste innlegg også. Følg med.) bønder var tettere knyttet til dyra enn bønder flest er i dag. Kanskje døde de sympatidøden som hos et gammelt ektepar.

Det er en mulighet, men antakelig var det dette som skjedde: I det grønlandske klimaet lønnet det seg som nevnt å være en liten ku. Survival of the smallest. Små gener ble ført videre. Kuene ble mindre og mindre, helt til grensen var nådd: Nylig nedkomne kuer kunne ikke lenger finne kalvene sine. I panikk kravlet de rundt og lette, og trampet uvitende sine egne loppestore kalver ihjel.

Trist men sant. Antakelig.