Forrige fredag bestemte kroppen min seg for å gå inn i julebordmodus. Det skjedde sannnsynligvis fordi jeg akkurat den kvelden skulle på julebord (forøvrig en morsom og hyggelig affære, hvor jeg oppdaget at det er gøy å danse, at man kan få et kyss for to drikkebonger, og at "jeg elsker deg" ikke nødvendigvis trenger å stikke så dypt).
Jeg la meg i to-tida - ikke så ille til julebord å være- men var ganske trøtt dagen etter. Klar som et egg for noen timer med min fantastiske dyne, krøp jeg inn i flanellspysjen i halv ti-tida neste kveld. Men tror du jeg sovna? Neisåmenn. Jeg ble liggende og stirre i taket til 03, og var enda trøttere dagen etter. Og når kvelden kom? Same prosedure, og nå begynte det å bli kritisk, ettersom jeg skulle på jobb dagen etter.
For å gjøre en lang og slitsom historie kort, er det torsdag i dag, og jeg er fortsatt i julebordmodus. 2-3 timer søvn pr natt i en uke resulterer i utrolig mye dårlig humor.
Nå sitter jeg her med Mummitroll-plaster i ansiktet, etter å ha avslutta arbeidsuka med et brak. Jeg skulle bare hvile hodet litt i hendene da jeg skrev dagens siste journalnotat, men sovna, og kræsja ansiktet rett i tastaturet. Blod og elendighet. Jeg antar man kan si at jeg omsider har havnet under julebordet. Jeg var en hard nøtt å knekke, men De fikk meg til slutt.
2 comments:
Stakkars, stakkars Magna!
Jeg kunne skrivi som Kiersti Anette, men jeg klarer ikke la være å le inni meg når jeg ser for meg deg som slår deg til blods på et tastatur. Imponerende! Intet mindre.
Post a Comment