Jeg kan forsåvidt bare snakke for min egen hjerne, men jeg mener bestemt at senteret som styrer reaksjonsevne må være noe paradoksalt oppbygd. Jeg kan være kjapp nok i avtrekkeren når jeg er i ferd med å miste en, tja - la oss si, rosin på gulvet, eller når jeg nesten tråkker på en kvist som det antakelig ikke hadde gjort noe å tråkke på. Men når det virkelig gjelder; når jeg virkelig trenger en skjerpet hjerne og spiderman-moves, da skurer hele systemet i revers og ulykken utspiller seg foran meg i sakte film.Grunnen til at jeg skriver om dette, er at jeg har opplevd sånne situasjoner skremmende ofte denne uka. Seinest for fem minutter siden åpnet jeg skapet over vasken og deoen min raste ut, traff vasken og fortsatte i en elegant bue rett i do. Det var litt som et skikkelig smooth basketballmål.
Jeg løftet ikke en finger. Det er ikke sikkert jeg hadde rekt å snappe den i lufta, men jeg hadde utvilsom rekt å løfte en finger.
Her er en rekke andre lignende opplevelser i nær fortid:
- Jeg strekker meg opp for å hente to flyteelementer fra øverste hylle ved bassenget på Sunnaas. Det greier jeg; men henter i samme slengen ca 23 til. Gjør noen udefinerbare flaksebevegelser, som bare bidrar til større spredning av flyteelementene.
- Henrik og jeg er på jakt, og jeg har vært klar og årvåken med ladd hagle i fire timer. Ikke en hare, ikke en tiur, ikke så mye som en snøugle. Da - i vakker glideflukt, kommer en orrhøne seilende mellom de nakne bjørketrærne. "Ooo vakkert", tenker Magna i paralysert fascinasjon. Så er den borte, og jeg har ikke engang letta på hagla. Jeg løfter den og sikter opp mellom trærne, for å muligens få et snev av opplevelsen det ville ha vært å skyte en fugl som ikke er en trost.
- Sminkepungen min er av ukjent årsak åpen og opp ned i veska (vel - ikke helt ukjent. En sannsynlig teori er at jeg ikke lukket den, la den i veska, og løp til banen). Da jeg åpner veska er faktisk all sminken mirakuløst nok fortsatt i pungen. Jeg tar tak i bunnen av sminkepungen, og løfter den opp, merker at pudder og maskara mm begynner å trille ut, men får meg ikke til å avslutte bevegelsen før jeg har hentet pungen helt opp fra veska, og all sminken ligger strødd. Genialt. Det samme har forresten skjedd opptil flere ganger med lommeboka.
Jeg spør meg selv: I hvilken grad bør jeg være bekymret? Evt hvor mye underskudd på søvn har jeg egentlig greid å samle opp?
3 comments:
Jeg må få si at du har hatt skikkelig uflaks med genene. Jeg har i hvert fall evnen til å reagere. Har i hele dag snappa skruer, som riktig nok ikke skulle vært i fritt fall, med vekslende eleganse. Har riktignok hatt noen uheldige reaksjon. prøvde å få tak på en flygende konfirmant med det resultat at han landet med hodet på kanten istedet for magen. Burde nok heller tatt "oooo vakkert" varianten... (forresten var vi begge på en trampoline. Ser at historien blir langt mindre mystisk med den opplysningen. Så mye mindre at jeg velger å utelate den.)
Ja tror jeg med fordel kunne hatt en god del mer flaks der...jeg bare gruer meg til det begynner å resultere i flyvende pasienter...
Fantastisk underholdning for en tjej med akutt torti collis i dag :) På din bekostning, men når du skriver om det her må jeg jo bare bli sjarmert :) Du trenger ikke være bekymra, sånn er verden laget :)
Post a Comment