Hengenese

For å begynne med overskriften: Min kjære bror viser til høyre en øvelse for å unngå denne tilstanden. Kommer tilbake til emnet.

Jeg vil begynne med en liten oppklaring av forrige innlegg. Muligens unødvendig, men så slipper jeg i hvert fall mer mas fra Henrik. Det påstås nemlig at det ikke var noen sammenheng mellom mitt forhold til det abstrakte og diktskrivingen i 1998. Så hvis noen lurte: Nei, jeg skrev ikke seriøst dype dikt. Det var bare meningsløst vas. At leserne allikevel fant det meningsfylt, eller i hvert fall prøvde, gjorde meg for evig skeptisk til abstrakt kunst. Jeg har en snikende følelse av at det bare handler om å virke lurere enn man er.
For å utdype dette, vil jeg presentere et dikt fra 1998. Det beste er at norsklæreren gikk på limpinnen og leste det høyt i klassen...

UTE AV LIKEVEKT
Alle stirret på dama bakerst i bussen.
Det var noe
foruroligende.

Noe
likevektsforstyrrende.
Alle stirret.
Ikke på den høye lua.
Ikke på rumpetaska.

Heller ikke på tightsen

med banan-trykk

faktisk.
Det var nesa.
Dama bakerst i bussen
hadde hengenese.

Hvis noen, i motsetning til meg, skulle ha en forkjærlighet for den abstrakte verden, tar jeg gjerne imot tolkningsforslag.