Ikke akkurat queen of the Rullestol.

Gram i hu (hva betyr gram?) har jeg innsett at størrelsen på overarmene mine er i ferd med å bli et problem. Og ikke fordi det er for langt rundt, for å si det sånn... Det vil si - jeg har i lang tid vært oppmerksom på at jeg ikke er den sterkeste kniven i skuffen, men jeg har klart meg bra. Jeg har ikke latt det få styring i livet mitt.

Jeg sitter her alldeles mørbanka i armer og skuldre, etter pinlig lite strev. Det virket i hvertfall ikke så ille mens jeg holdt på. I går var jeg nemlig med på rullestolteknikk-gruppe på jobben.Det er egentlig for pasienter i rullestol, men jeg er for tida innmari gira på å prøve det pasientene gjør sjøl. De skal jo ikke ha all moroa, lissom! (Nei da. Men da vet jeg hvor tunge øvelsene er, hvordan det kjennes, hvilke muskler jeg bruker osv.)

Jeg ble selvfølgelig ivrig, særlig da vi skulle lære å kjøre i nedoverbakke på bare bakhjulene (Noe som også innebar tilsvarende oppoverbakker etterpå). Jeg hadde ikke lært vippepunkt ennå (balansere på bakhjulene, fortrinnsvis uten å dette på bakhodet), så det gikk ikke så veldig bra, dog litt bedre fjerde gang enn første gang. Pasientene cruisa nedover som om de ikke skulle gjort annet. Flere av dem kjørte også opp og ned trapp, men jeg trur jeg må jobbe litt mer med vippepunket og overarmene mine før jeg våger meg på det. Vel - pasientene mine slår meg ned i støvlene, men nå har jeg i hvert fall vippepunktet inne. Har ikke stålkontroll, men jeg greier det!

Litt selvtillit i hverdagen er ikke dumt, for i dag ble jeg nok en gang slått ned i støvlene av en pasient. Vi hadde dips-konkurranse (løfte og senke seg mellom to stenger) , og jeg sleit som en veskehund. Han var fornøyd; jeg litt mer innbitt oppmuntrende. Nei, dette kan ikke fortsette. Prosjekt armer er i gang. Hvis fremgang mot formodning skulle oppstå, skal jeg si fra